Vi har jo vært sammen om alt

NOME: For 16 år siden ble kreftsyke Else fortalt at hun ikke kom til å leve særlig mye lenger. Siden har hun rukket å få både brystkreft og tykktarmskreft. Så ble mannen Leiv alvorlig syk. Nylig sluttet behandlingen å virke. – Vi har fått god trening i å snakke om døden.

Tekst og bilde: Anne Lill Aas, Telemarksavisa

Nå har vi skrevet ned salmer og musikk, som vi ønsker i våre begravelser. Vi har også skrevet ned, hvem vi ønsker skal bære kistene våre, forteller Else Fretland. Hun synes det er viktig at et ord som «døden» ikke bli visket ut. For hvorfor er det bare fødsler som skal forberedes og snakkes om, når døden også er en del av livet?

Vi ler mye sammen
Leiv Fretland føler likevel at det ikke er ham det handler om. Det er som de står utenfor seg selv når de diskuterer: – Så går det plutselig opp for meg, «det er jo deg vi snakker om». Else er glad for at mannen er velsignet med godt humør: – Vi ler mye sammen. Det blir også mye galgenhumor.

Men Leiv er redd for døden, det innrømmer han. – Ja, jeg er mest redd for å få pustebesvær. Smertelindringen har blitt så bra i dag, at jeg tror det går bra, trøster kona, som er utdannet sykepleier. Hun er livredd for å miste Leiv. – Vi har jo vært sammen om alt.

Tro og tvil
Fra stuevinduet ser de landskapet i all sin prakt. Tåken ligger som et flortynt slør over Bandakkanalen. Trærne er dekket av rim, og meisene leker i luften. Med ett bryter lyset gjennom skylaget, så sterkt at markisen må rulles ned. – Nå ser det jammen ut som om sola har fått litt mer makt, sier Leiv og setter seg.

Roen rår i enden av Prestegårdsvegen. Stuebordet er dekket av oransje tulipaner i full blomst, kaffe, sjokoladekake, lefser og kling. Avisen Vårt Land ligger på kommoden. Begge er kristne, og tror på et liv etter døden. – Men noen ganger tviler vi. Da sykepleieren Else møtte realfagsstudenten Leiv i 1966, var hun leder på Hvite Bånds etterhjem for alkoholikere i Oslo. Han var kledd i slitt frakk, nylonsskjorte og sommersko, selv om det var vinter. Det var den brune skjorta hun likte minst. – Han der, i den stygge skjora, skal jeg aldri ha noe med å gjøre, tenkte jeg. Sparsommelig har han alltid vært. Lattermildt legger hun til: – Nå har vi snart vært gift i 50 år. Det er mot normalt, det. Else skulle likevel komme til å like gutten så godt at hun skaffet ham jobb som vaktmester.

Snakker om det
– Men han var jo helt upraktisk. Etterhvert så ble jeg så begeistret for ham, at han måtte slutte jobben. Det Leiv likte best med Else, var at hun var løsningsorientert, uredd, robust og kvikk i replikken. To år senere giftet de seg. De tok til seg et fosterbarn kort tid etterpå, og senere fikk de tre biologiske barn. Nå har Else og Leiv også fått seks barnebarn.

At 75 år gamle Else sitter her i dag, er ingen selvfølge. Selv kaller hun det et under. – Når du får beskjed om at du har kort tid igjen, får du døden inn på livet. Andre dør plutselig. Derfor er det viktig å snakke med hverandre om døden mens man er frisk.

Stemmen skjelver
– Ja, men det skal mot til. Folk er ikke vant til å snakke om døden i våre dager. De skyver det unna, legger 78-åringen Leiv til.

Ekteparet har sørget over at de skulle miste hverandre, en gang før. Da hun fikk lymfekreft og dødsdom i 2002, fikk de god anledning til å snakke sammen om hvilke samler de skulle ha i kirken, hvem som skulle bære kisten og hvordan de skulle gjøre det med blomster. – Da jeg spurte den ene datteren min om hun ville bære meg, svarte hun: – Men mamma, tenk om jeg ikke klarer det. – Ja, men det gjør ingenting, så jeg. Stemmen skjelver når Else fortsetter: – Jeg sa også at jeg ikke var så glad i alle disse blomstene som er så kortvarige. – Nei, det finner jeg meg ikke i mamma, sa datteren min. Den dagen skal det være et blomsterhav, for du er jo så glad i blomster.

Da gikk det plutselig opp for meg at jeg ikke skal bestemme hvordan begravelsen skal foregå. Vi kan ikke stille krav til de som lever videre. De må selv få bestemme hvordan sorgen og livet etter oss skal være.

Som sykepleier har hun sittet hos mange døende, ofte sammen med deres pårørende. – Så går jo livet… Jeg har sett mye død. Jeg har holdt folk i hånden, helt til de plutselig slutter å puste og det blir stille. Det er like forunderlig hver gang. Når noen er klare for å dø, kan det være en høytid. Men det blir noe helt annet når det er ens egne det gjelder.

Døden banker på
Nå har døden banket på deres dør igjen, og det er annerledes. Etter at odelsgutten Leiv overtok gården, har de pleiet båden faren og bestemoren hans. Begge to fikk dø hjemme hos dem. Leivs mor døde på gården, fra fire barn. Den minste var tre måneder, Leiv var eldst og 10 år. Han ble født i Kina og kom til Norge 7 år gammel.

Like etter at moren døde ble faren rammet av tuberkulose og alle fire barna ble tatt hånd om av bestemoren. Det siste Leiv husker fra morens dødsleie, var at han viste henne geografiprøven sin.

Fikk diagnose
– Du er flink du, gutten min, sa moren og klappet ham på kinnet. Det inspirerte ham til å ta hovedfag i geografi. Nå som tiden er begrenset, er det mange tunge stunder og tankene kommer. – Jeg tenker: Er det noe jeg har forsømt? Derfor er det viktig at vi skiller mellom det vesentligste og det uvesentlige. Vi ble minnet om at vi må være nær hverandre, si gode ord, og at vi er veldig glade i hverandre. Men vi slipper ikke tanken og håpet om at vi fortsatt skal få noe tid sammen.

Dødsøyeblikket
Leiv fikk diagnosen beinmargskreft i august 2015, og nå er det ikke mer behandling å få. Else har lovet mannen at han skal få lov til å dø hjemme. De ser ned på kirkegården, der paret har gravsted. – Gud er vår hjelp og vår trøst. Begge vil begraves, ikke kremeres.

– Ingen kjenner dødsøyeblikket. Og er det noe som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, sier ekteparet.