Sommeren 2006 ble ikke som andre somre

Del artikkelen:

Sommeren 2006 var av den varme typen. Mye sol og mye jobbing. Aud, min kone, og jeg tok en lang weekend til Stockholm i slutten av juli. Vi gledet oss til å slappe av etter en intens arbeidsperiode. Jeg ble plaget av varmen og svettet mye i tillegg hadde jeg noe vondt/ubehag i magen. Nattesvetten var det verre med, men det var jo så varmt den sommeren, alle svettet, men kanskje ikke så mye at puten var klissvåt om morgenen.

Jeg skyldte på stort arbeidspress, og mente at alt ville være i orden når jeg/vi fikk slappet av i ferien.

Sommerferie?
Ferien kom og min eldste sønn og eldste barnebarn kom på besøk, gledet oss til det. Min sønn var da turnuslege i Kristiansund. Han mente at jeg så dårlig ut, og forlangte at jeg skulle gå til min fastlege for å ta en del blodprøver. Jeg tenkte jo at det var like greit å ta prøvene, sånn for husfredens skyld. Så kunne vi jo slappe av og nyte ferien sammen med sønn og barnebarn.

Men det ble ikke mye ferie. Svaret på alle blodprøvene var ikke hyggelig lesing – for de som forstod resultatene. Nye prøver ble tatt, og så var det rett inn på Sørlandets sykehus i Kristiansand. Her ble det tatt nye blodprøver, CT og en biopsi av en lymfeknute. Jeg ble skrevet ut av sykehuset, og fikk beskjed om at svaret ville komme om ca 10 dager. 10 dager er lang tid når en venter på svar.

Diagnose
Min sønn var urolig og klarte ikke å vente så lenge med å få svar, så han ringte til legen på sykehuset for å høre om det skulle ta så lang tid. Han fikk da beskjed om at jeg hadde Lymfekreft, Mantelcellelymfom stadium IV B, dette er en lymfekreft som tilhører Non-Hodgkin-gruppen. En aggressiv type. Han var den som måtte fortelle meg dette. En stor belastning for ham, og ytterst klanderverdig av legen på sykehuset.

Flere undersøkelser og lang ventetid
Deretter gikk det slag i slag. Vi ble innkalt på Kreftsenteret på Kristiansand sykehus. Nye blodprøver og undersøkelser. Beskjeden var at jeg måtte inn på Radiumhospitalet for å få behandling. Ventetid var vel ca 14 dager. Det er merkelig så lang tid 14 dager er i en slik sammenheng.

Det ble mye angst i ventetiden. Jeg forstod vel ikke helt hva som skulle skje og hva en alvorlig kreftsykdom egentlig er. Men jeg/vi fikk utrolig mye støtte av våre 2 sønner og svigerdatter. Alle våre gode venner og kollegaer stilte opp og hjalp og trøstet det de kunne. Samtidig viste vi ikke helt hva som ville skje.

Innleggelse og behandling
Dagen kom da jeg ble skrevet inn på Radiumhospitalet. Vi var der i god tid før vi skulle komme. Aud var med, og det samme var min eldste sønn. Han var jo den i familien som er lege, og kunne en del om kreft, men ikke noe særlig om Mantel-Celle-lymfom. Felles for oss var at vi var redde for hva som skulle skje og resultatet av behandlingene. Legene som tok imot oss var utrolig flinke til å forklare oss hva jeg kunne vente meg. Men det var mange undersøkelser som jeg måtte igjennom før behandlingen startet. Blodprøver, benmargsprøver, CT, røntgen og CT pet, og sikkert noe jeg har glemt. Og alt tar tid. Alt skal analyseres og vurderes. Behandlingsplan skal lages, og det skal tilrettelegges. Nå ser jeg jo at det var betryggende med alle disse undersøkelsene. Men jeg var utålmodig, hadde vel egentlig ikke tid til alt dette, mente jeg.

Jeg ble sendt hjem, med beskjed om å komme tilbake om ca 14 dager for å starte behandlingen. Ny ventetid.

Men dagen kom da jeg fikk den første cellegiften, noe rødt stoff. Husker at cellegiften rente ned i slangen, og kom nærmere og nærmere min arm. Og jo nærmere den kom desto reddere ble jeg. Jeg hadde hele tiden sykepleier og lege rundt meg, i tillegg til min kone. De forklarte hele tide hva som kom til å skje og hva reaksjonene mine ville bli, før jeg selv viste det. Jeg ble selvfølgelig kvalm og det var jeg forberedt på, fikk også medisiner for å demp kvalmen.

Så var det nye cellegiftkurer hver 3. uke. Merkelig hvor fort en blir vant til kvalmen, trøttheten og formstigningen mellom hver kur. Når formen er relativ god, så er det forfra igjen.

Høydosekur
Totalt hadde jeg vel 10 cellegiftkurer før det ble høstet stamceller fra meg selv. Imponerende hva legevitenskapen får til i dag. Når stamcellene var høstet, begynte høydosekuren. Dette var vel noe av det tøffeste under hele behandlingen. Jeg var kvalm, kastet opp, hadde ikke matlyst, orket egentlig ikke noen ting. Immunforsvaret gikk fort nedover. 7 dager etter oppstart av høydosekuren fikk jeg tilbakeført mine stamceller. Og gikk det ikke lang tid før jeg ble lagt inn på isolatet. Her var jeg i nærmere 4 uker. Normalt ligger pasienten i isolat i ca 15 – 18 dager men jeg ble liggende noe lenger på grunn av infeksjon og en allergisk reaksjon på Bactrim (bredspekter penicillin). Det er ikke så mye jeg husker fra tiden i isolat, jeg sov det meste av tiden. Fikk smertebehandling, annen medisin og mat intravenøst.

Jeg hadde vel egentlig tenkt at jeg skulle bli veldig glad når behandlingen var ferdig, og på en måte ble jeg jo det, men samtidig var jeg deprimert. Jeg hadde overhode ikke krefter igjen.

De fleste av mine behandlinger fikk jeg på Radiumhospitalet. Men jeg fikk også noen på sykehuset i Kristiansand. Der var jeg også til ukentlig kontroller mellom cellegiftkurene. Jeg fikk også tilført blodplater, som var nødvendig som følge av cellegiften.

Senskader
Jeg var nok litt for optimistisk når jeg var ferdig behandlet, jeg ville på jobb. Begynte så smått å jobbe ca 5 uker etter at jeg ble utskrevet. Det var sikkert ikke lurt, jeg var veldig sliten. Men det gikk bra.

Sommeren 2009 var jeg ikke helt i form igjen. Denne gangen var det ikke kreft, men et hjerteinfarkt. Rett på sykehuset og en utredning og senere en blokking. På Rikshospitalet mente legene at det kunne være en følge av den røffe behandlingen med høydose cellegift. De lærde strides litt om det. Men den kraftige behandlingen jeg har fått har gjort meg kreftfri.

Men i tillegg til hjerteproblemene har jeg også fått tannproblemer, fatigue og polynevropati.

Etterkontroller
På grunn av at jeg er med på en nordisk studie går jeg fortsatt på kontroll på Radiumhospitalet, og det er jeg takknemlig for. Det gir en ekstra trygghet.

I dag er jeg uføretrygdet, relativ aktiv person som dyrker mine hobbyer. Gamle tog (Setesdalsbanen) og fotografering. 2 hobbyer som godt kan kombineres.

Tusen takk, Radiumhospitalet!
Som avslutning på «Min historie» har jeg lyst til å si litt om Radiumhospitalet. Jeg kan ikke få fullrost de ansatte, alle som var involvert i mitt sykdomsbilde. De hadde alltid tid til å snakke, både med meg og min familie. Vi ble alltid tatt godt vare på. Tusen takk.

Men bygningene på Radiumhospitalet var og er i en forferdelig dårlig stand. Det er blitt bygd nye bygg til forskning (takk for det) men selve sykehuset må det gjøres noe med. Norge kan ikke vente i mange år før det bygges et nytt moderne sykehus. Det har Norge råd til og det fortjener alle de dyktige ansatte

Vennesla, april 2015
Jack Nielsen

Noe du lurer på?

Søk

Personvern

Dine data er trygge hos oss. Vi samler kun brukeropplysninger som er nødvendige for å gi deg en god tjeneste. Les mer her