Reiseskildring fra en medreisende

En vakker sommerdag i 2007 fikk vi livet vrengt som en gammel polvott. Akkurat sånn. En gammel polvott med foret ut.

Jon skulle bare inn på St. Olav og få svar på en biopsi. En kul på halsen, hatt den i evigheter. Ikke dårlig på noen måte. Vi dro ned fra setervollen vår på fjellet, skulle sikkert opp igjen i morgen. Vi skulle ikke det. Jon ringte fra sykkelen, på vei gjennom Bakklandet. ”- det er lymfekreft. Jeg skal ha cellegift. Vi skal på et møte på St. Olav i morgen. Vi burde komme begge to.”

Klump i halsen, klump på halsen.

Alle tanker på en gang. Kan noen vekke meg. Jeg sto på et kjøpesenter. Veldig dårlig plass å få sånne nyheter. Hvordan jeg kom meg hjem? Aner ikke. Husker ingenting, men jeg kom hjem først. Det var lenge å vente på Jon, mannen i mitt liv. Han som var sunnheten selv, som aldri hadde røkt, alltid var trent, den solide av oss. Nå hadde han fått lymfekreft og jeg kunne bare tenke på at han syklet alene. Han reiste alene. Denne første reisen gjorde han alene. Jeg bestemte meg for at det skulle han ikke måtte gjøre mer. Jeg ville være med.

Vår første tur gikk til St. Olav, til en beskrivelse av en tøff hverdag som sto foran oss. Alvorlig diagnose, vanskelig å behandle, tøff behandling. Men ikke håpløst. Være med på en studie, ny behandling, cellegiftkurer, høydose, stamcellehøsting, ny beinmarg. Regn med et år.

Avbestill Italia-ferien. Den vi hadde planlagt så nøye og bestilt. Avlys. Er dette oss? Skal vi erfare alt dette? Hvordan skal vi orke? Hvor redd er Jon? Hvor redd er jeg? Hvordan skal vi forholde oss alt til dette? Hvordan skal vi ivareta de voksne døtrene våre? Alle vennene rundt oss?

Jeg skjønte at på denne reisen kom jeg til å være ledsager. Jeg, men også jentene våre og mange venner. Jon bestemte fart og retning. Jeg kunne påvirke, diskutere, men Jon satt i førersetet. Ikke lett. Ikke lett. Jon bestemte seg for at dette skulle vi klare. Allerede ved det første møtet med legen sammen meg spurte han: ”hvis ingen behandling hjelper, hvor lenge? Han ga seg ikke før han fikk et tall. ”- det skal jeg i hvertfall doble!” Da var lista lagt, og jeg tenkte at det skal bli lett å støtte denne mannen min. Ikke lett, kanskje, men i allefall ikke umulig.

Polekspedisjon
Så dro Jon til Sørpolen. Eller Nordpolen, alt ettersom. Polekspedisjon var det utvilsomt. Han delte opp ferden i mange delmål, en seier av gangen. Jeg ble med som støtteapparat, heiagjeng, pressesenter og smører. Fy søren, for en tur. Håper vi aldri skal dit igjen, men du verden for noen erfaringer!

En erfaring: Tidlig oppdaget Jon at det ikke var bare kullsvart å få en kreftdiagnose. Vi oppdaget at det var mye vi hadde glemt i vårt trettiårige samliv som faktisk dukket opp igjen. Gode samtaler, mestring ved det å tørre å bevege seg inn på det tunge og vanskelige i livet. Valg som ble lettere. Prioriteringer. Å sitte i sofaen med hver vår bok, en kopp te og varme på peisen. Plutselig var det sterke farger i det, vi hadde hverandre. Vi hadde mange som støttet oss. Venner og slekt stilte så til de grader opp. Varmt, nært, men Jon fikk bestemme hvor mye og når.

Hver cellegiftkur betød ett skritt nærmere målet. Jon ble dårlig selvfølgelig. ”Gi meg to dager. Så skal jeg orke Laderunden.En del i allefall.” Laderunden er en sti langs Trondheimsfjorden. Nære hjemme, fin sommer, høst, vinter og vår. Vår sti. Vi løp den helt til etter tredje tøffe cellegiftkur. Da fikk vi gå. Vi glemmer ikke de løpeturene. En og annen gang ble det med en tur fra parkeringsplassen og ned til stien. ”- men i morra går jeg lengre.”

Vi behøver alle de små og store suksesshistoriene. Vi behøver seiere, de kan være små eller store. Vi behøver fortellingene om seier og suksess. Det holder fokuset positivt. Det holder på en normalitet. Ikke hele mennesket er pasient. Ikke alltid. Gråt og nedturer hører med, men vi blir ikke der. Vi ble ikke der.

En julefeiring vi ikke vil glemme
Det gikk mot jul. Jon hadde gjort ferdig de innledende rundene, ventet på høydose. Julefeiring kom i veien. Ingenhøydoser og stamcelle-reinfusjoner i julen. Ventekur het det. Den gjorde mye skade. Vi skjønte at Jon slett ikke var bra nok til å være hjemme, jul eller ikke jul. Innleggelse på kreftavdelinga. Vår trygge kjente avdeling var stengt. Det måtte dessverre bli på Lindrende. Det ble i meste laget. Vi holdt hoff på Jons enerom. Julaftens lunch med venner og familie rundt senga, medbragt mat. Små besøk om ettermiddagen av familien.

Så rart, vi begynte å reflektere. Så heldige vi var som skulle ut herfra. Vi hadde håp, vi skulle videre. Det gikk plutselig an å slappe av, vi kjente at det var helt ok å være her.

De ansatte puslet rundt oss, vi var omgitt av varme. Når feberen ga seg var det siste runde av behandlingen som gjenstod. Polferden var nesten over. I alle fall over halvveis. Riktig god jul!

Med sykkelhjelm i korridoren
Her følger to reiseskildringer som fikk bli suksesshistorier for oss.

Jon går gjennom Kreftavdelinga, skal ha cellegiftkur nr tre eller fire. Blek og hårløs har han syklet til St Olav, og oppmerksomheten fra lege og sykepleiere er rettet mot sykkelhjelmen. «Men, har du sykla hit? Det er ganske deilig; å se en pasient som vi ikke helt har tatt luven av!» Suksess!

Jon er innlagt på Hematologen. Det er vinter, og etter et hardt halvt år er det tid for høydose og stamcelle-reinfusjon. Hematologen ligger i tiende etasje, intet mindre. Jon bestemmer seg for at heis er for lettvint, han pålegger både meg og seg selv å gå trappene så lenge det går. Det går lenge! Jeg blir sprekere, han holder ut helt til verdiene er på nedtur og han må på isolat. Men han ble kjent som ”han pasienten som går trappene..” Ærestittel! Suksess!

En eventyrlig vinterreise
Stamcellene på plass, en vakker søndag med tåke og snøsludd kunne verdiene leses igjen! Men det har kostet, Jon er sliten. Nedtur av dimensjoner da en sykepleier sier: ”Du må re senga di sjøl. Jeg kan ikke stå her og gjøre det, jeg er gravid, og dette rommet er jo infisert av cytostatika.

Jeg vil ikke være her lenger enn nødvendig.” Det føltes som en bøtte kaldt vann, som et merke i panna, uren, infisert. Vi ble begge helt satt ut. Skal det ikke mer til? Er vi helt ute av balanse nå? Jon greier å si at han orker ikke, kanskje en u-gravid sykepleier kunne skifte på senga. Tusen takk.

Isolat, munnbind, diaré, dårlig humør, kløe, sliten, stigmatisert, verdiene er fortsatt lave. Men så: En sykepleier kommer inn, det er kveld, ute er det blitt kaldt, snøen glitrer. ”har dere kanskje lyst på en liten tur ut? Behold munnbindet på til du er ute, så kan du ta det av. Nyt kvelden!” I sykehusparken ligger en liten park i parken, med piletunell, lys, benker, vann (is). Dit gikk vi. Det ble, for første gang på lenge, ”a walk in the park”! Der var det magisk i snø og lys. Vi tok bilder av Jon og sendte til alle vi kunne komme på. For en opplevelse, for en gave! Livet tilbake i gave. Intet mindre. Vi visste ingenting framover. Men NÅ…! Uforbeholden lykke.

Barneskirenn!
Greia er å kjøre bil så høyt man komme og så nært skiløypa som mulig. Det var påske, og vi dro til Storlien, Sverige. Utlandet! En halvtimes skitur, hvem ser vel på klokka? Snadder for øyet, hvite vidder, samtaler om flere og lengre skiturer. Mat i sekken, pause og bål. Kjenne at livet vender tilbake og byr på nye gleder og andre typer sorger og bekymringer enn vi har forholdt oss til i det siste året. Mye er ved det normale, og alt er likevel annerledes.

Snart blir det barneskirenn på ramme alvor. Det er to blivende besteforeldre som er på skitur!

22 kuleste karen paa stranda

Kuleste karen på stranda

Tautra: Vårt eget kloster som vi ikke gikk i, bare besøkte gang på gang
Det ble vår og sommer. Å dra til et vakkert sted, med gammel historie, vakker natur, en følelse av å komme bort ble vår måte å holde på normaliteten. Vi orket søndagsturer til verdens vakreste helt nye klosterkirke, Tautra i Trondheimsfjorden. Og den gamle klosterruinen. Hit dro vi med Jons foreldre, min bror og svigerinne, venner. Ettertanke, håp, et sted å legge fortvilelsen fra seg, vakker arkitektur, å dele med venner. Dette opplevde vi på Tautra. Det ble vårt sted i denne tiden, også etter at Jon var ferdig med behandlingen. Kanskje det var mer mitt sted enn hans.

Jeg kjente også at jeg behøvde et sted. Å være medreisende er krevende. Tautra ble stedet hvor jeg hentet håp og energi, kjente på en normalitet. Søndagstur. Lørdagstur. Gode venner, barn og familie. Vi har hverandre.

En avlyst Italia-reise blir ”pålyst”
”Cecilia, cara! Nå kommer vi, nå er det over, Jon er i jobb, vi har snart ferie! Har du rommene våre klare, vi skal hvile, lese, plukke fiken, druer, gå i vinmarkene, ligge i hengekøyen, shoppe, jeg eier ikke skotøy! Vi skal tenne lys i kirken, for det gjorde min bror for oss. Man vet jo aldri… Ci vediamo, vi sees…! ” Jon og Anne

PS: Til alle dere som stilte opp, dere vakre døtre som tok samboere med dere og resolutt flyttet tilbake til hjembyen, takk! Slekt og familie så tett og nær, venner som viste seg å tåle lakmustesten, kolleger som møtte oss med bare forståelse: Takk for følget! Det hadde ikke gått uten dere. Ikke så bra. Selvfølgelig hadde det ikke det!

Anna G. Støvne

Loading...