Nina Norstrand – likeperson og nestleder

Nina var en av ca. 30 personer som møttes på Lysebu i 2006 til det aller første møte i det som skulle bli Lymfekreftforeningen. Hun hadde savnet en forening som dette da hun selv var ferdigbehandlet for Hodgkins lymfom noen år tidligere.

Hun har altså vært aktiv i foreningen siden starten. I dag er hun likeperson og nestleder i lokallaget Akershus, Buskerud og Oslo. I tillegg er hun varamedlem i hovedstyret.Nina beskriver seg selv som et organisasjonsmenneske, og sier at det sosiale fellesskapet i foreningen nok er den største drivkraften for hennes engasjement. Spesielt i lokallagene er det viktig at vi gir medlemmene et godt og variert tilbud, sier hun. Det er godt å komme sammen og snakke med andre som har hatt samme sykdom.En annen viktig side av foreningsarbeidet, både sentralt og lokalt, er å følge med og være oppdatert på den faglige biten; hva skjer innen forskning og behandling av lymfekreft.

Nina er bioingeniør, og mer enn alminnelig opptatt av denne siden, “Nina har vært aktiv i foreningen siden starten. I dag er hun likeperson og nestleder i lokallaget Akershus, Buskerud og Oslo. I tillegg er hun varamedlem i hovedstyret. og hun fulgte nøye med på sin egen behandling da hun selv ble syk.På det tidspunktet var hun relativt nyskilt alenemor med to tenåringssønner på 12 og 17 år. Hun hadde gått og hanglet lenge, vært mye trøtt og sliten, hatt mange sykemeldinger før hun høsten 2002 ble lagt inn på lunge- avdelingen på sykehuset i Drammen.

Noe var galt, men legene fant ikke ut hva det var. «Ikke kreft», ble det sagt, «muligens sarkoidose» ble det sagt. En vanskelig tid for Nina, så langt hadde hun skånet familien som i tillegg til sønnene besto av mor på 80 år og en søster bosatt i Nord-Norge, men nå måtte de informeres. Hun var fortsatt mye syk, med stadig nye sykemeldinger. På eget initiativ, etter negative funn med nålbiopsi utført i Drammen, ble hun innlagt på lungeavdeling på Rikshospitalet. Her utelukket de sarkoidose, men styrket mistanken om kreft.

Etter to operasjoner hadde de ikke funnet kreftceller, kanskje det dreide seg om en sjelden bindevevssykdom? Galgenhumor, svarer Nina når jeg spør om hvordan hun og familien taklet situasjonen. Mor yttet inn og tok seg av guttene. Det var på dette tidspunktjeg lurte på hvordan familien skulle informeres, sier hun, skulle de få vite at det muligens var kreft?Etter operasjon nummer tre kom diagnosen: Hodgkins lymfom, stadie 4 b. Men, du skal bli frisk, sa legen.

Behandlingen blir tøff, men du skal bli frisk.Og tøfft ble det, for en av cellegiftene førte til forgiftning, lungene sviktet, en kjent, men sjelden bivirkning, kk hun vite senere. Hun ble alvorlig syk, og ble koblet til respirator i nesten en uke. Familien ble orientert om at situasjonen var svært alvorlig, utfallet av behandlingen usikkert, sjan- sen for at det skulle gå bra var 50 %. Da respiratoren ble koblet fra, opplevde jeg en uhyggelig redsel og kk hallusinasjoner. Jeg hadde dødsangst, sier Nina, sykepleieren måtte sitte og holde meg i hånden hele tiden. Og jeg bekymret meg, spesielt for min yngste sønn som var knapt 13 år. Hvordan påvirket det ham å se meg i denne situasjonen, det var ingen der som tilbød noe hjelp til mine pårørende. Etter den opplevelsen brenner jeg for barn som pårørende, noen må være der for dem. Men cellegiftbehandlingen virket, det merket jeg allerede etter første kuren, og CT viste at svulstene ble mindre. Høsten 2003 var jeg ferdigbehandlet.

Da fikk jeg trene med fysioterapeut hjemme, jeg fikk vaskehjelp, og hjelp fra frivillighetssentralen til å komme ut og handle. Jeg gikk mye, målet var en lyktestolpe lenger for hver gang. Så var det økonomien, hva betyr det for trygd og pensjon å ha vært syk over lang tid? Også her måtte jeg bruke mye krefter, sier Nina, det virket som alle instanser ventet på hverandre før de kunne svare meg. Heldigvis har jeg hatt gode venner og kollegaer og en kjæreste å snakke med gjennom sykdomsperioden. De tok godt vare på meg.

I dag er Nina tilbake i jobb 50%, kombinert med 50% uføretrygd. Hun jobber tre dager i uken, og trener de to andre hverdagene, svømming og behandling ved behov hos en fysioterapeut som gir henne øvelser og følger opp. Hun har lang reisevei til jobb, men det er viktig å jobbe et sted jeg trives og med kollegaer jeg kjenner godt, sier hun. Hun hadde god kontakt med arbeidsgiver og kollegaer mens jeg var syk, sendte små brev med mye humor og informerte om sykdommens gang. I dag er Nina 58 år. Hun bor i Lier, og er farmor til lille Olav på 2 år, en stor glede i livet.Det hører med til historien av begge mine sønner er sosiale menn som har klart seg bra. Spesielt den yngste er meget samfunnsengasjert, og har nok vokst på opplevelsen og kommet styrket ut av den, avslutter Nina.

Loading...