Min tøffeste kamp

Min kamp mot kreften startet på slutten av 90-tallet. I februar 1998 startet den vanskeligste perioden i mitt liv. Jeg jobbet da for en dagligvarekjede i Oslo. Mine første symptomer var kløing på leggen. Jeg satt ofte med en gaffel og klødde meg uten at det hjalp nevneverdig. Det eneste jeg fikk ut av det var blod og sår!

Dernest var det slappheten som gjorde meg så sliten at jeg som oftest måtte legge meg nedpå rett etter jobb hver dag! Jeg trodde da at dette var fordi jeg jobbet mye og at jeg bare var overarbeidet! Jeg la meg ofte nedpå for 5-10 minutter på jobben også. Jeg orket ikke jobbe når jeg var helt utmattet nesten fra starten av dagen. Jeg ble sliten bare av å komme meg til jobben.

Symptomet som gjorde at jeg valgte å oppsøke lege var at når jeg hostet, så kom det blod. Dette var jo før fastlegene var på plass som en ordning og jeg oppsøkte lege etter lege, uten å bli tatt på alvor. En ung mann i starten av 20-årene kunne jo ikke være alvorlig syk!!!

Etter mange legeturer og mange forskjellige diagnoser (lungebetennelse, bronkitt, forkjølelse, osv.) kom jeg til en kvinnelig lege som endelig tok meg på alvor. Da jeg fortalte om mine symptomer sendte hun meg sporenstreks på røntgen.

Utredning og svar Ok, jeg dro på røntgen og tenkte at dette var vel fort gjort. Men det viste seg å være «noe som ikke stemte» med bildene mine og disse ble da sendt til Ullevål. Allerede dagen etter fikk jeg svar. Ikke på diagnosen, men fra en lege på sykehuset. Han ville ta flere prøver, deriblant en biopsi jeg hadde fra en kul på halsen.

Tre dager senere ringte en annen lege meg og lurte på om jeg ville ha beskjeden per telefon eller om jeg ville komme ned. Da skjønte jeg at her var det alvorlige saker på ferde! Jeg sa det var greit å ta beskjeden her og nå, og da fikk jeg beskjeden; du har kreft. Lymfekreft med tumorer som satt midt mellom lungene, halsen og i magen!

Jeg kunne knapt tro legen og falt sammen i gråt. Jeg tenkte på min mor som døde av kreft når jeg var 6 år. Nå var det min tur. Dagene etterpå var tøffe og da var det godt å ha gode venner og familie rundt seg. Ikke bare når man får vite det, men også under hele perioden.

Noen få dager senere var jeg inne hos samme lege for å planlegge behandlingen. Det var starten på min tøffeste kamp noensinne. Cellegift for å drepe det meste av kreften, og strålebehandlig for restene. Jeg husker godt legen fortalte meg at hadde jeg gått to måneder til uten å gjøre noe, hadde det vært for sent… Det er når man får sånne beskjeder at man starter å tenke over livet sitt!

Min første cellegiftbehandling var og er fortsatt noe av det verste jeg har vært igjennom. Å få cellegiften gikk for så vidt greit, bortsett fra den kalde ubehaglige følelsen man får i blodårene sine. Men det som skjedde etterpå var forferdelig. En hel uke med oppkast og dårlig form! Noen dager senere begynte også håret å ramle av i dotter. Da dro jeg til frisøren og fjernet likesågodt resten med en gang!

Jeg skulle ha totalt 16 behandlinger husker jeg. 2 «doser» hver 14.dag var èn behandling. Slikt er tøft for en ung mann! Men jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare!

Det var ikke bare behandlingen, men alt rundt det som jeg også «hatet». Blodprøver,vevsprøver og andre prøver! I tilegg til cellegiften som gjorde meg dårlig i ca en uke i strekk etter hver dose jeg fikk.

Jeg husker også episoder fra onkologiavdelingen på Ullevål. Jeg var oftest inne på dagtid når behandlingen foregikk. Fra tidlig morgen til sent på ettermiddagen satt jeg med min “stang og poser”. Og jeg husker at man alltid startet med saltvann for å “rense” årene. En gang skulle en sykepleier fra Latvia eller Baltikum (husker ikke helt hvorfra) sette en av sine første venefloner i sin karriere, i håndleddet mitt. Hun bommet så stygt på åren at når saltvannet startet å komme dannet det seg en stor pose med vann på oversiden i hånden min.

En annen episode var når jeg var ferdig med behandlingen og jeg knapt kom meg ut av stolen før jeg spydde i det lille pappkateteret jeg fikk utdelt. Det rant fort over for å si det sånn! En bøtte hadde vel vært mer på sin plass!

For å sjekke at ikke kreften hadde spredd seg i beinmargen, måtte jeg også ta beinmargsprøve. Denne prøven var så vond at jeg får frysninger bare jeg tenker på det i dag. En lang pinnelignende sak stikkes inn rett over rompa og inn nederst i ryggraden din for så å ta med seg beinmarg ut til testing. Jeg husker jeg slet med å sitte på bussen etter den prøven!

En ting var all stikkingen i årene, ventingen og utredningene. En annen ting er det sosiale livet man får når man har kreft.

Jeg husker godt en spesiell episode. Dagen før jeg skulle inn til behandling, spilte Norge mot Brasil under Fotball-VM i Frankrike. De aller fleste husker vel hvordan dette gikk. Og da ringte en god venn av meg og lurte på om jeg skulle være med ned på Karl Johan og feire seieren mot Brasil. “Nei, jeg kan ikke. Jeg skal inn til cellegiftbehandling i morgen så jeg bør nok stå over…” husker jeg at jeg svarte.

Men det er gode episoder man legger til på minnet også. Blant annet fikk jeg ofte besøk av min eldre bror som visste jeg hadde det vondt og han hadde kjøpt Farris og bananer til meg. Det var stort sett det jeg fikk i meg dagene etter cellegiftbehandlingen. Dette hjalp også mye på kvalmen, i tillegg til tablettene.

En annen gang tok ett av mine søskenbarn og min tante med meg ut for å spise lunsj. Små ting for mange, men når man er midt oppe i det betyr det veldig mye for en ung mann!

Når vi nærmet oss slutten på behandlingen så var det fortsatt tumorer igjen i meg. Derfor skulle jeg ha en hel måned med strålebehandling også. En måned med en tusj-firkant på brystet som indikerte hvor strålingen skulle være. Selv om strålingen varte i noen sekunder per gang så husker jeg at jeg ble utrolig slapp og sliten av den. En gang sovnet jeg på bussen utenfor Ullevål og ble vekket av sjåføren på endestasjonen…

Etter behandling flyttet jeg hjem igjen til Hamar hvor jeg egentlig kommer fra. Her traff jeg min samboer og sammen har vi nå 3 herlige barn. Etterkontrolllene ble også flyttet til Hamar sykehus og etter 5 års etterkontroller ble jeg erklært helt frisk.

Hver gang jeg ser meg selv i speilet og ser arret på halsen etter biopsien så tenker jeg på det vonde jeg var igjennom og tenker på hvor heldig jeg var som fikk hjelp i tide, og har det så bra som jeg nå har det!

Vegar Myrbakken