Lymfekreftbehandling under koronaepidemien

Jørgen Finvåg (33) fikk kreftbehandling og var allerede vant til å holde seg hjemme da koronaviruset kom til Norge. Epidemien har likevel påvirket hverdagen hans.

 I starten, da koronaviruset befant seg andre steder i verden, var ikke Finvåg særlig bekymret for at det skulle gå utover sin egen helse.

– Jeg regnet med at det ville bli stoppet før det kom til Norge. Så ble det flere tilfeller sør i landet. Heller ikke da brydde jeg meg så veldig. Det ble verre da det begynte å spre seg enda mer, med ukjent omfang og alvorlighetsgrad.

Personer som får kreftbehandling regnes for å være i risikogruppen for å få mer alvorlig forløp av en koronainfeksjon, ifølge Folkehelseinstituttet. Finvåg startet med cellegift og immunterapi mot follikulært lymfom i oktober. Da oppdaget han kulen på halsen. Han tok en tur til legen, og ble sendt videre til sykehus for blant annet å ta biopsi av kulen. Finvåg regnet ikke med at det skulle være noe alvorlig, ettersom han ikke merket andre symptomer. Noen dager senere, på en jobbreise i Indre Troms, fikk han en telefon om at han ganske sikkert hadde lymfekreft. Han fikk ordnet flybillett til Bodø, og ble lagt inn på sykehuset der dagen etter. Kreften hadde allerede spredt seg rundt i kroppen, blant annet til halsen, mageregionen, lysken, lungene, lever og beinmarg.

– Det kom som et sjokk. Jeg startet opp med behandling ganske raskt, sier Finvåg.

Flere forholdsregler

Et par måneder tidligere hadde han og familien flyttet fra Tromsø til Mo i Rana for å komme nærmere familien. I flere måneder måtte han likevel stadig tilbake til Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Tromsø for behandling, på kreftavdelingen samboeren tidligere hadde jobbet som sykepleier. Selv er han fortsatt ansatt ved barnehabiliteringen ved UNN.

– Etter koronaviruset kom, er jo sykehuset blitt som en sikkerhetsanstalt, spøker han.

– Først ville de ikke slippe meg inn, de ville vite hva jeg skulle, og måtte få bekreftelse fra avdelingen.

Ellers har Finvågs behandlinger forløpt som normalt.

– Det har ikke vært noen opphold. Slik jeg har forstått det, er denne typen behandling prioritert.

Likevel har han tatt sine forholdsregler. Ved siste behandling i mars, valgte familien å kjøre de mange timene til Tromsø istedenfor å ta fly, selv med faren for stengte fjelloverganger.

– Å fly ville vi ikke ta sjansen på. Det kan bli så tett mellom folk. Da vi kom fram, viste det seg at immunforsvaret mitt også var på bunn, så vi var glade for valget vi tok, sier Finvåg.

Praktisk med sykepleiersamboer

At samboeren hans er sykepleier, har på mange måter gjort tilværelsen enklere for Finvåg, både før og etter koronaviruset kom.

– Det har vært fint å ha noen som kan hjelpe å holde styr på medisiner, særlig når det er store mengder tabletter som skal tas hver dag, til forskjellige tider av døgnet.

Finvåg har også hatt en såkalt PICC-line, et sentralt kateter, som skal stelles ukentlig. Han har fått utlevert nødvendig utstyr, slik at samboeren kunne gjennomføre stellet hjemme, istedenfor å få hjelp fra sykehus eller kommunale tjenester. Da han i julen fikk nøytropen feber, fikk han lov å komme hjem på permisjon og være sammen med familien. Samboeren kunne også gi antibiotika intravenøst hjemmefra.

– At vi i tillegg har hatt mulighet til å ta blodprøver hjemme, har nok også gjort ting enklere, særlig da covid-19 begynte å komme til landet, og det ikke var like enkelt å dra til sykehuset, sier Finvåg.

I tillegg kjenner samboeren behandlingsforløpet hans etter å ha jobbet på kreftavdelingen ved UNN, hvor Finvåg har vært innlagt.

– Hun kunne kjenne igjen bivirkninger under behandlingen både av cellegift og andre medikamenter, som steroider, noe jeg selv nok ikke alltid har vært i stand til, sier han.

Samboeren har gjennom jobben også erfaring med barn som pårørende.

– Det har nok også vært en stor fordel med tanke på at vi har to døtre. Hun har gitt dem tilpasset informasjon underveis, og latt dem være med på behandlinger og PICC-line-stell.

Vekslende immunforsvar

Finvåg har vært sykmeldt siden han fikk diagnosen, og stort sett holdt seg hjemme også før korona var et velkjent ord. Selv om det i kommunen han bor i er få kjente smittetilfeller, holder han seg fortsatt mest hjemme i huset, med unntak av et par turer til nærbutikken.

– Det skyldes usikkerheten med at immunforsvaret kan være bra noen ganger, og andre ganger ikke. For min del har jeg ingen anelse om hvordan det er, man ser det bare på blodverdier.

For eksempel var immunforsvaret på bunn uten at han merket det da han skulle på kontroll i januar. I kroppen hadde han to bakterielle infeksjoner. Med betennelse i begge lungene, og stadig synkende form, lå han på intensivavdelingen i Tromsø i noen dager. Der fikk han blant annet pustehjelp.

– Jeg har ikke lyst på noen reprise av det der, sier Finvåg. Det var ikke covid-19-viruset han hadde da, men det frister lite å få enda en sykdom som blant annet kan angripe lungene.

Familien rundt seg

Finvåg tror at andre merker større forskjell på dagene etter at regjeringen kom med strenge retningslinjer og tiltak mot viruset.

– Jeg satt jo hjemme uansett. Forskjellen er at jeg må gjøre mye mer nå, spøker han.

Etter at barnehagene stengte, har jentene på 2 og 5 år også vært hjemme. Det har samboeren også. Både for å unngå å ta med seg smitte hjem fra arbeidsplassen på lokalsykehuset, men også for å være to om å ta vare på barna. Selv om Finvåg ikke lenger får cellegift, merker han fortsatt bivirkningene av behandlingen.

– Jeg blir fortere sliten, enkelt og greit. For min del har det særlig vært at jeg ikke tåler så mye støy. Og med unger på 2 og 5 år blir det mye støy. I tillegg er det vanskelig å være oppmerksom over tid, så det blir jo fort at man trekker seg litt unna.

Fortsatt har ikke samboerparet bestemt seg for om barna skal tilbake når barnehagene åpner dørene igjen. De vil gjerne være på den sikre siden. Det er halvannen måned siden Finvåg fikk siste cellegiftkur, og forrige evaluering viste at han ikke trenger mer behandling nå. Kreften var borte overalt.

– Det er veldig positivt; det kunne vel ikke gått så mye bedre. Jeg skal fortsatt ha behandling med immunterapi i to år. En bivirkning er at den demper immunforsvaret, men jeg får immunglobulin som skal hjelpe mot det. Per i dag ser det ut som om kroppen produserer de stoffene den skal for at immunforsvaret skal virke greit.

Blir hjemme

Han kommer fortsatt til å holde seg hjemme en stund framover.

– Man blir vant til det, som det meste annet. Det er vanskelig i starten å plutselig slutte å jobbe, og finne på ting å gjøre hjemme. Det er vanskelig å venne seg til å ha uhelbredelig kreft. Det er vanskelig å tilpasse seg til at man ikke lenger har kreftaktivitet i kroppen. Så blir det en tilvenningssak å nå snart skulle begynne å jobbe igjen.

Da blir det trolig mye hjemmekontor og kontakt med jobb via dataskjermen, noe Finvåg er vant til etter at de flyttet fra Tromsø, hvor arbeidsplassen fortsatt er. Han prøver ikke å fokusere altfor mye på korona.

– Viruset har konsekvenser på mange områder, men for min egen del er det ikke det jeg er mest bekymret for. Akkurat nå er jeg lettet fordi jeg ikke trenger å uroe meg for cellegiftbehandlingen, men kreften kommer jo tilbake en gang. Det kan skje neste år, eller om ti år. Helst vil jeg jo at det skal ta så lang tid som mulig. Jeg ønsker i hvert fall ikke å måtte gå i gang med tyngre behandling mens koronaepidemien pågår.

Intervju og tekst av frilandsjournalist Janne Håland.
Bilder: privat.

 

 

Loading...