Fra en pårørende-overlever

Ragnar, min mann, døde i juli 2009 etter 4 års kamp mot lymfekreften. Vi, hans familie, var i dyp og tung sorg og selve døden er ikke noe å takke for. Jeg lånte likevel Arthur Buchardts ord i sorgen: ”Å ha fått lymfekreft gir meg en ekstra dimensjon i livet”.

Slik følte også Ragnar det.

Fra den første dagen vi gikk inn på Radiumhospitalet (St. Hansaften 2005) er hele familien fulle av takknemlighet og beundring over den behandlingen og pleien Ragnar fikk både på C2 og B2 og så sist på avdeling for blodsykdommer på Rikshospitalet-Radiumhospitalet.

Ragnar fikk 4 år med ny livsinnsikt, nye interessante bekjentskaper og venner, gode samtaler, mye (galgen)humor og gråt, men aller mest omsorg fra pleiere og leger. Alle brukte alt de hadde av kunnskap og kompetanse for å gi Ragnar mulighet til å overleve. De viste en lagånd vi ikke kjente igjen fra beskrivelsene av helsevesenet i pressen.

Leger og pleiere gikk hånd i hånd for at tiden Ragnar og jeg kunne få sammen skulle bli så lang og innholdsrik som mulig. Vi ble informert og forklart, fikk smil og hyggelige ord i forbifarten, hjemmebakte kaker på fredager, litt ekstra mat til meg når de så jeg gikk ned i vekt og vi fikk til og med oppmuntrende sms-er i hjemmeperiodene.

Disse hjemmeperiodene ble rolige og gode for oss fordi Ragnar hadde den fundamentale tryggheten at ”verdens beste lymfomlag” jobbet for han. Vi visste at han var en risikopasient og døden var ikke et tabuemne. Vi bestemte oss likevel for å kjempe med håpet om helbredelse som mål helt til det siste.

Jeg, som pårørende, sitter igjen med dyp takknemmelighet for å ha blitt sett med respekt og medfølelse noe som nettopp har gitt livet mitt ”den ekstra dimensjon”. Og det til tross for tapet.

Tove Sæveraas Nakken