Februar har vært en tung måned

– Februar har vært en tung måned, sier Turid, det er først nå det begynner å gå opp for meg at livet for alltid er forandret. Dag og jeg hadde vært sammen i over 40 år, jeg var bare 15 år da jeg traff ham. Først da han døde 20. august i fjor, etter å ha vært syk i 10 år, kjente jeg hvor sliten jeg var, hvilken tung bør jeg hadde båret på i alle disse årene.

Dag fikk diagnosen lymfekreft i 2006. Han hadde hatt vondt i rygg og bryst, så lokalsykehuset mistenkte problemer med hjertet. Da de ikke fant noe, ble han sendt til Bodø for biopsi. Ventetiden for å få svar på prøvene var nervepirrende. Heldigvis var svaret beroligende: Du kan bli en gammel mann, fikk de høre.

– Jeg har vært med hele veien, og jeg har ikke vært redd for å spørre og grave. Jeg er blitt godt tatt i mot og godt ivaretatt som pårørende. Etter seks runder med cellegift, som han tålte godt, ble behandlingen avsluttet. Like etter feiret han sin 50-års dag.

I 2008 ble han syk igjen, prostatakreft denne gangen. Etter en operasjonen som ikke var vellykket, måtte han gjennom 35 strålebehandlinger. – Selv om det har vært mye sykdom gjennom mange år, har vi hatt et godt liv, forteller hun. Vi har vært bevisst på å leve gode dager, og vi har reist mye.

Rundt juletider 2014 ble Dag dårlig igjen. CT i Mo i Rana, undersøkelser i Bodø. Bildene som viste en bodpropp fra bekkenet mot kneeet ble sendt  til Aker for analyse, mens Dag ble sendt hjem. På Aker fant de ”noe”, og i april ble han innkalt til Bodø for ny biopsi.

Deretter gikk turen til Tromsø for behandling for en ny type lymfekreft, aggressiv og hurtigvoksende denne gang. Turid kan ikke få fullrost sykehuset i Tromsø nok, et fantastisk sted med en fenomenal betjening som alltid hadde god tid, og aldri syntes noen spørsmål var dumme.

Det ble en tung tid, en periode med mye venting, og mye frustrasjon før Dag var klar for høydosebehandling med stamcellestøtte i oktober/november 2015.

Turid berømmer Dag for måten han taklet situasjonen, han klaget aldri, han jobbet alt han klarte, og selv på isolat laget han seg en liten trimløype,bl.a. ved å plassere en krakke mellom rommet og badet. De hadde håpet, begge to.

Legene fant fortsatt kreft i kroppen etter høydosebehandlingen, så nok en gang måtte stråling til. I desember 2015 var det over, men allerede på nyåret kom en dårlig beskjed: Behandlingen hadde ikke virket. Stamcellebehandling med fremmed donor ble vurdert. Dags bror viste seg å være kandidat, men cellegiftbehandlingen i forkant klarte ikke å redusere kreftcellene nok.

I mai kom den tøffe beskjed de hadde fryktet: Det ble ikke mer behandling.

Det var aldri snakk om økonomi når det gjaldt Dags behandling, fant de nye medisiner som kunne virke, skulle han få dem, sa legen. Men nå hadde de ikke mer å tilby, fra nå av fikk han kun lindrende behandling. Datteren som var medisinstudent, undersøke alle muligheter for eksperimentell behandling, det siste svaret kom fra Tromsø en uke etter at Dag døde.

– Jobben har hele veien vært et fristed for kreft, men jeg har brukt alle muligheter til avspasering og permisjon for å være sammen med Dag, spesielt det siste året var heftig. Det har blitt mye reising, og vi har brukt masse penger i forbindelse med sykdommen som vi heller skulle brukt på andre ting. Men, vi er heldige som har hatt anledning til det.

Dag og Turid måtte avbestille turen til Syden i august, istedet hadde de en flott tur med Hurtigruten til Bergen i slutten av juli sammen med begge barna. Hele sommeren var familien sammen. Da de fløy hjem fra Bergen, var Dag tydelig sliten, og derfra gikk det fort nedover. Men han ga seg ikke. Han fikk rullator, og de var ute og gikk, han bestilte personlig trener som skulle komme hjem og hjelpe ham med trening han kunne klare.

Familien bestemte at Dag skulle får være hjemme den siste tiden, og Turid roser kreftkoordinator og hjelpemiddelsentralen i kommunen. En sykehusseng ble plassert i stuen, og avtale ble gjort med  hjemmehjelptjenesten. I rullestol fikk Dag med seg sykkelrittet Artic Race en uke før han døde. Turid er hjelpepleier, sønnen sykepleier, og sammen med datteren og hjemmetjenesten forberedte de denne nest siste helgen i august.

Folk kommer på besøk. Torsdag er Dag i godt humør, drikker kaffe og spiser is. Lørdag ettermiddag hviler han i Turids armer mens sykepleieren ordner sengen. Her sovner han stille inn. Turid og barna steller ham selv. I ett døgn har de ham hjemme, og både Dags gamle foreldre og andre får ta farvel med ham her.

– Det ble en rolig og fredelig avskjed, sier Turid.

14 dager etter begravelsen begynte hun å jobbe igjen.

– Jeg er glad jeg har jobben å gå til, det holder vonde tanker og følelser på avstand en stund. For det er tomt hjemme nå, det sitter en ny, vond stillhet i veggene. Jeg har gode kollegaer, og vi hadde mange gode venner i tillegg til familien. Noen er flinke til å holde kontakt, men jeg merker at mange trekker seg unna. Kanskje vil de skåne meg? Det er godt for meg å snakke med noen om Dag. Og det gjør meg godt å lese i bøkene til Per Arne Norgengen, han skriver så fint om sorg.

Så er det alt det praktiske som skal ordnes. Det er tidkrevende, hun tar det etter hvert som det dukker opp. Både Dags arbeidsgiver og fagforeningen ordner med utfylling av papirer for pensjon og forsikring så hun får oversikt over økonomien. Den blir trangere, det er dyrere å leve enslig.

Dagene går for Turid, noen tyngre enn andre. Hun prøver å komme seg ut blant andre mennesker, vil ikke stenge seg inne. Derfor kommer både hun og sønnen til landskonferansen i Geiranger

– Jeg har aldri vært alene som voksen, nå må jeg finne en ny plattform for livet mitt, sier hun avslutningsvis.