Lymfom-hva-for-noe?

I etterpåklokskapens lys skulle jeg selvfølgelig forstått det tidligere og ikke fortsatt med selvdiagnostiseringen. Trøtt, sliten, tiltaksløs, feber, nattesvette og vondt i magen. Jeg valgte lenge å ignorere symptomene. Jeg forklarte ovenfor meg selv at jeg bare var litt for tung, litt for utrent og at jeg begynte å nærme meg de 40.

Men til slutt gikk jeg til en privatklinikk. Den daværende fastlegen tok meg ikke på alvor når jeg forsøkte å antyde de ovennevnte symptomer ved flere anledninger. Privatklinikken tok alle mulige prøver. En uke senere forelå svaret: “Du har lymfom. Det er en form for blodkreft.” Lymfom-hva-for-noe?! Lymfom sa meg ingenting den gangen, men kreft var en beskjed som var tydelig nok!

Nær døden?
Det bar av gårde til Ahus. Der fikk de nesten panikk av å se CT-bildene mine. I tillegg mange forstørrede lymfeknuter fra halsen og helt ned i lysken, hadde jeg en stor svulst mellom lungene som klemte mot hovedåren til hjertet. Jeg kunne dø når som helst sa overlegen på Ahus til meg. Han hadde allerede tatt kontakt med Radiumhospitalet og fått en time til meg der senere på dagen. Så da var det bare å kaste seg i en drosje og reise til Radiumhospitalet.

Beroligende prat
Her fikk jeg endelig sitte ned å snakke rolig med overlege Alexander Fosså som var langt mer etterrettelig i informasjonen han ga meg. Han hadde sett på de samme CT-bildene og sa at han hadde sett en del flere røntgenbilder av kreftceller enn andre leger og at selv om det var alvorlig nok, var det ikke var så ille med meg som det overlegen på Ahus hadde sagt.

Puh! Noen leger er gode til å få pulsen ens ned i normal rytme igjen. Vi hadde vel bortimot en times samtale med masse god informasjon, mye om min tilstand og hva jeg hadde gjort og opplevd hittil i livet, hvorpå jeg ble formelt innlagt på Radiumhospitalet.

Utredning og behandling
Det gikk noen uker med utredning for å finne den nøyaktige diagnosen. Det viste seg at jeg hadde kreft i mange lymfeknuter helt fra halsen, nedover på venstre side ned til lysken, en svulst mellom lungene samt affeksjon til milt, lever og nyrer, og kanskje også benmargen. Jeg hadde nok gått med sykdommen i over ett år.

Jeg fikk endelig diagnose Hodgkins Lymfom, Nodulær Sklerose, Nivå IVB. Behandlingen var cellegift. Jeg startet med BEACOPP-kur. Åtte cellegiftkurer som hver varte i 8 dager. 2 av kurene var doseeskalerte. Til sammen 64 dager med cellegiftbehandling, hvorav 32 var på sykehuset med intravenøs behandling.

Det gikk bedre enn ventet og fryktet. Joda, cellegiften var tøff og ble tøffere desto lenger ut i behandlingen jeg kom. Alle bivirkningene tok seg flere turer innom meg i løpet av behandlingen, heldigvis med unntak av kvalme og oppkast. Det var jeg takknemlig for.

Skjønnhet kommer innenfra
Håret forsvant. Pytt sann, det ville vokse ut igjen. Med tørkler, skjerf og luer så var det ikke så ille uten hår. Etter hvert forsvant øyenbryn og øyevipper (og alt annet hår). Uten øyenbryn og øyevipper ser man ikke frisk ut lenger. I tillegg gikk jeg på Prednisolon, som er kortisonmedisin. Da får man måneansikt. Forfengeligheten kan fort få seg en liten kilevink under en cellegiftbehandling.

Julen på sofaen
6 måneder, 1 uke og 1 dag etter første cellegiftkur, fikk jeg den aller siste kuren. 2 dager før jul var jeg ferdig med behandlingen. Det ble en jul på sofaen, men jeg var ferdig! Forhåpentligvis. En uke ut i det nye året sa legen på Radiumhospitalet at jeg var i full remisjon. Ingen restsykdom.

Den psykiske formen holdt seg bra både under og etter behandlingen, men med den fysiske formen var det noe ganske annet. Bare det å reise seg fra sofaen, henge opp en våt olabukse eller gå opp en trapp – det ble mitt Mount Everest.

Rehabilitering
To måneder etter at jeg var ferdigbehandlet, bar det derfor av sted på rehabilitering. Kysthospitalet i Stavern ble min “redning” ut av den dårlige formen og starten på å komme meg tilbake i jobb.

Jeg fikk mange nye venner som hadde vært gjennom det samme som meg. Både fra dette rehabiliteringsoppholdet, og senere turer og møter i regi av Lymfekreftforeningen.

Takknemlighet
Dette skjedde i 2009/2010. Etter det har alle kontroller har gått bra. Det er fortsatt ingenting som tyder på restsykdom eller oppblomstring av kreftceller. Det er jeg uendelig takknemlig for. Samtidig så ville jeg ikke vært denne opplevelsen foruten. Den har gjort meg tøffere, fargene har blitt litt sterkere og luften har blitt litt klarere. Jeg prioriterer annerledes i dag, og har blitt flinkere til å ikke bruke tid på uvesentligheter.

Mens jeg var syk, blogget jeg. Du kan ta en titt på bloggen her om du ønsker.

Sørum, april 2015
Siri Bakken